Da baby Teo kom til verden!

Jeg har time hos gyn på sykehuset mandag 04.10. Han kan fortelle meg at jeg har 4 cm åpning, er delvis moden og avflata og at jeg har en vannblære slik at han kan ta vannet.

Terminen er først 05.10 og jeg får selv velge om jeg vil vente til onsdag eller om vi skal ta vannet. Jeg velger å vente i håp om at strippinga han har gjort skal få fortgang på ting.


Mandag ettermiddag, det er godt med nedpress og kynnere, og vi reiser i etterpålag for dåp. Det er godt med aktivitet og press under hele besøket, og utover kvelden. Samboer mener vi bør prøve å sove litt. Joda, kan jo være lurt… Men når jeg har liggi en times tid, forsvinner alt av aktivitet. Tirsdag morgen våkner vi som vanlig og ingen tegn til at noe skal skje. Sambo reiser på jobb og jeg til ei venninne.

Tirsdag er det stille og jeg har ikke en eneste kynner hele dagen! Føler nå at det er ganske sikkert at vannet må tas i morgen og at det ikke kommer til å gi noen effekt slik at vi får snitt på torsdag ettermiddag. Kvelden kommer og vi får uventet besøk. Veldig hyggelig, men utover kvelden merker jeg at jeg sliter litt med å sitte stille gjennom kynneren. De tar seg opp og når klokka bikker 21 er jeg lykkelig når besøket bestemmer seg for å reise. Har da hatt gode sammentrekninger en stund og tar en lang, varm dusj. Samboer kryper i seng i håp om å få slappe av litt og jeg skal se på Greys i alle fall!

Så.. Gjennom Greys finner jeg ut at en stuestol er fantastisk å stå å holde i mens det som begynner å kjennes ut som reier kommer. Dette er ikke sterke rier eller sånn, men det er mer enn kynnere. Vi avventer til magiske 23 har passert. Da har ting en tendens til å roe seg ned og jeg kan legge meg. Denne kvelden gjør det ikke det, og jeg bestemmer meg får å ringe føden når klokka er 2330. Avtalen med gyn er at jeg skal sjekkes når ting begynner å skje, slik at kroppen ikke skal jobbe over alt for lang tid. (pga forhistorien min). Jordmor ønsker oss inn til kontroll og det er bare å få sambo opp av senga og ringe etter mamman min som skal være barnevakt.

Klokka 00.00 06.10.10 reiser vi hjemmefra. Termindaton er akkurat passert. Hehe! Inne på føden kan jordmor (JM) konstatere at situasjonen er som på mandag, men hun kan ikke kjenne noen vannblære og mormunn er bakovervendt. (så altså litt tilbakegang!!!) Dette minner skremmende om sist og jeg forteller at jeg har avtale med en gyn, det er takk og pris han som er på jobb denne natta! Etter CTG og klyster får 2 timer på innregistrering for å se om det er framgang og om jeg er i fødsel. Det er to lange timer, og jeg synes selv det er varierende med rier, de roer seg veldig ned etter hvert. JM synes dette er fint, siden det jeg beskrev var mer som maserier og hadde jo liten effekt.

Klokka 0230 er ny sjekk. Jeg har 5 cm og det er mer åpent og avflata. Vi blir lagt inn og anbefalt et varmt bad. Jeg sender en melding til min mor om at vi ikke kommer hjem igjen og håper hun sover. På badet er det tappet i deilig lavendelvann til meg, sambo får etter hvert en god stressless og han smådubber mens jeg prøver å slappe av det jeg kan. Riene kommer med hyppighet på 3-4 på 10 min. Hjertelyden blir sjekket hvert 30 min og alt virker fint.

Da klokka nærmer seg 0430 og ny sjekk håper jeg at ting har skjedd, men har ikke helt troa. Det har vært litt vel lett å slappe av den siste 45 min og jeg er spent på hva hun sier. Hun kan fortelle at hun har ringt og snakket med gyn, og at hun skal ta vannet dersom det har stoppet opp. Jeg blir ganske letta! Da slipper jeg i alle fall å gå og gå før det blir gjort! Undersøkelsen viser at det har stoppa opp og dermed kommer barnepleier inn. Vannet skal tas.

0445, de tar vannet. Og himmel det kom vann og RIER! Der var riene jeg husket og venta på, og et slør fra sist letta. Panikken grep meg en kort periode, men med fulle rier og skalper og CTG som kobles på har man rett og slett ikke tid til å ha panikk! Riene var gode og effektive! Det kjentes i alle fall sånn ut, men mye minnet veldig om sist, og troen på fødsel hadde jeg ikke helt.

Min fantastiske samboer og herlige JM var gode støtter og jeg pusta meg igjennom rie etter rie. Sambo er en helt med kalde kluter og finner frem både “spyfat” og ekstra klut slik at jeg hadde. JM prøvde på massasje i korsryggen – noe som bare resulterte i flere rier og tettere. Husker jeg spurte “prøver du å fremprovosere rier? Du klarer det i alle fall! Er de ikke tette nok?” Og JM svarer “å herregud! Nei, jeg prøver bare å lindre! Jeg skal slutte!” Hehe! Fikk da tilbud om rispose, og det var deilig! Sambo fikk enda en oppgave og styre med :)

Kl 0550 begynner jeg å merke at de stresser litt, og snakker om hjertelyden. Det er en ekstra inne og sambo får beskjed om å ringe så fort det er noe forandring, for de vil ringe gyn igjen. Det viser seg at det er en høy og type hjerterytme fra skalpen som de ikke får ned og ikke har sett før. Jeg kjenner at tanken på snitt er enda litt nærmere, men klarer å konsentrere meg om det jeg skal. Det blir tatt temp og crp av meg, men det er ikke infeksjon hos mor i alle fall. Hjertelyden roer seg litt (fra 180 til 160), men gyn er tilkaldt og på vei ned uansett. Jeg kjenner at vissheten om at gyn kommer gjør at jeg roer meg ned litt. Da er det i alle fall ikke venting på han som skal avgjøre om ting skjer fort!

Kl 0625 er gyn inne hos meg. Han tar en sjekk av åpning, UL og de flytter fra skalp til vanlig utvendig CTG. Da blir hjertelyden og frekvensen helt normal. Så den rare og høye hjertelyden har nok vært en forstyrrelse på skalpen og ikke noe med babyn min.  Gyn kan fortelle at jeg har full åpning!!!! Helt utrolig, men han ber meg også legge meg på siden og prøve å ikke trykke. For jeg kjenner at det begynner å presse på ja! Ligge på siden… Høyre side… Dette er kjent! Litt for kjent! Husker jeg sa til gyn “Lar du meg ligge lenge nå uten at det skjer noe blir vi uvenner!” Hans flotte svar var “jada jada”.

(forklaring, sist ble jeg også lagt på siden, for at babyn skulle komme seg ned fra høyt i bekkenet til ned over mormunn. Da lå jeg i over 30 min, med starten på pressrier, en gyn som sa jeg presset feil (!) og det fungerte ikke. Det tok fortsatt over 1 1/5 time før de stoppet og tok snitt, etter 25 timer i aktiv fødsel)

Det tok ikke lang tid på siden før jeg kjente at babyn faktisk flyttet på seg. Og litt over kl 07 måtte sambo ringe etter JM “hun er bare ute et lite ærend!” For meg passet det veldig dårlig at hun måtte tisse akkurat da, for riene kom tett, jeg måtte presse uansett hvor mye jeg prøvde å la være og trangen til å komme meg over på rygg igjen var Stor!! JM kom og etter et par rier fant hun ut at hun nok bare måtte sjekke meg selv om riene kom tett. Hun kunne med glede fortelle at hode stod helt nede og klart og jeg kunne presse!! Kun 15 min på siden og hode hadde finni veien sin ut! Først nå turde jeg å tro på at jeg skulle få føde vanlig!

Kl 0720 ser min samboer hode! Jeg jobber med kroppen og kjenner at hodet går frem og tilbake etter som jeg presser, JM jubler over hvor flink jeg er, og sambo løper frem og tilbake fra hodet mitt (der jeg ville ha han) og ned for å se (der han ville være). Jeg har ikke telt hvor mange reier jeg brukte, men det var raskt nok for oss! Kl 0732 var en litt blå, skrikene baby ute! Aldri har jeg opplevd noe så fantastisk tror jeg! Sambo synes de brukte litt for lang tid på å finne ut om det var gutt eller jente så han måtte se selv “det er en gutt!! Vennen vi har fått en gutt!” Tårene står i øynene på den ferske guttepappan, og jeg får en sprell levende og nydelig gutt på brystet.

Gutten var anslått å veie ca 3200 g rundt 1 okt, og senest 4 okt sa de at det var en liten baby. Det var i alle fall feil! Han var 4410 g og 52 cm lang. 38 rundt hodet!
 Jeg fikk noen få sting helt ytterst og det var det! Så at han fikk komme frem og tilbake litt gjorde at jeg slapp klipping og revning, og de få stingene er for nok fra skuldrene kom.

Har fått forklaring på at gyn ved sjekk og bekrefta på UL så at dette lille gullet lå på akkurat samme måte som jenta vår gjorde. Han valgte å ikke forklare oss dette akkurat når det stod på, men han forklarte etterpå. For å si det sånn, vi skjønte det begge to, så noen forklaring trengte vi ikke.

Grunnen til at det gikk så mye bedre denne gangen kan de jo ikke si sikkert, men de tror nok at siden kroppen selv fikk produserer rier og jobbe og jeg nektet drypp og slike ting, gjorde at ting ordnet seg lettere.



For oss ble dette en drømmefødsel!
Jeg fikk hele tiden informasjon om hvordan ting var, sambo var hovedstøttespilleren min og vi fikk sammen oppleve det at kroppen jobbet og vår baby kom! JM var helt fantastisk! Hun støttet og hjalp til, men hele veien følte vi at det var vår fødsel. Jeg fikk også god støtte under mine små panikkanfall og det var hele veien mulighet til å skrike ut akkurat hva jeg følte. De lo litt av meg, og det var litt tulling rundt en del ting, og det var herlig! En lett stemning og høy terskel for redsel og glede!

Det er helt fantastisk å kjenne at kroppen absolutt kan føde og er mer enn sterk nok til å takle både rier og pressing uten annet enn varme og kulde på smertelindring! Jeg er så stolt og glad over at jeg turde prøve på en fødsel til og ikke gikk for KS!

Vi var 1 1/5 døgn på barsel, men da ville mamman hjem gitt! Melka strømmer og lille gull har det helt topp! Sover, koser og bæsjer. Hehe!